I dag var vi på kontroll igjen. Pga lavt inntak av fast føde må han kontrolleres litt oftere enn han normalt sett ville blitt. Men det er jo greit det, og i dag hadde både vekt og lengde flata ut. Bare en halv cm lengre enn for en måned siden, og knappe 100 g tyngre, til tross for at han spiser en porsjon grøt i løpet av dagen (og det er veldig mye mer enn for en måned siden, da han bare fikk pupp.). Men det er jo en grunn til at vi blir fulgt opp, og dette med spisingen er årsak nummer 1. Vi skal prøve få i han grøt til kvelds også, selv om det om så bare blir ett par skjeer. Han MÅ spise mer enn han gjør nå i hvertfall, så vi får bare finne en måte å få det i han på. Kan han selv velge så blir det bare pupp døgnet rundt, heldigvis har jeg mer enn nok melk fremdeles. Han spiser til det skvulper i magen, og overskuddet gulpes opp på den som sitter i nærheten (som regel meg, ja). Men han er en stor gutt som trenger mer enn bare pupp, så vi må prøve finne en løsning på den trege utviklingen her.
8 måneder:
8230 g
69,5 cm
Det er ikke bare spisingen som går tregt, jeg føler han henger langt bak sine jevngamle når det kommer til motorisk utvikling også. Helsesøster (og spesialist) mener det er eksemet som har hemmet han i å utvikle seg som «normalt», han har hatt mer enn nok å fokusere på med plagene sine, og derfor har utviklinga ellers havnet litt bakpå. At han ikke åler/krabber er en ting, men gutten er jo myk som gele ellers også. Hadde jeg ikke sett ryggraden på ultralyd i uke 18 så hadde jeg jaggu hatt mine tvil om dens eksistens. Helsesøster var enig i at han var litt dvask, som hun kalte det. Han er ikke i nærheten av å sitte selv, faktisk er han like dårlig til å sitte selv nå som han var for 4 måneder siden. Han sitter godt i Ikeastolen sin med den store puta rundt seg, men på flatt underlag siger han sammen som en potetsekk, og faller fremover til han ligger brettet dobbelt. Han holder hodet støtt og godt når han støttes opp, men uten støtte greier han ikke holde seg oppe. Mens Daniel på samme alder reiste seg opp overalt, og begynte så smått ta noen små skritt mens han holdt seg fast i bordkanten, har Nikolai spagettibein. Han stiver av beina akkurat når vi reiser han opp i fanget, men det er ikke lange stunda han greier holde seg sånn – selv om vi holder han under armene og støtter han godt. Så helsesøster ville vi skulle snakke med en fysioterapeut som kunne ta en skikkelig kikk på han, for å se om dette bare kommer av «latskap», eller om det kan være noe annet som hindrer han i å utvikle seg som han skal motorisk sett. Jeg er ikke bekymret, men føler jo at det burde skje en slags utvikling på ett eller annet tidspunkt her. Sist han lærte seg noe nytt var for 3 måneder siden, da han begynte rulle. Han ruller jo som en helt, men det er det. Man bør kunne forvente noe som helst fremgang i utviklingen i løpet av disse månedene, føler jeg. Helsesøster var enig, selv om hun presiserte flere ganger noe jeg allerede vet: Noen unger er jo bare trege, rett og slett. Og med eksemplagene på toppen av alt kan det rett og slett være det at kroppen har nok annet å fokusere på, enn krabbing og sitting og alt det der. Vi får se hva fysio sier, vi fikk time allerede om 2 uker, så det blir spennende. Det er helt sikkert ingenting, men da har vi hvertfall sjekket det ut.
Helsesøster var også tydelig på at Nikolai (og jeg) trenger den plassen på Voksentoppen NÅ, og at vi bare må mase og mase fremover. Han er så ille for tiden, stakkars, og jeg er så sliten at jeg måtte bite meg hardt i kinnet for å ikke rakne fullstendig da helsesøster spurte meg hvordan det egentlig går med meg/oss for tiden.
Ellers var det som vanlig bare skryt. Han er jo så blid, og skravler og sjarmerer alle som rører på seg, enten de er barn eller voksne. Helsesøster synes det er utrolig at han er i så godt humør hele tiden, for det hadde ikke hun vært om hun hadde vært så plaget, sa hun. Og det er jeg jo enig i, det er ingenting å utsette på humøret til den lille karen. Det er intet annet enn beundringsverdig, synes jeg. Bare vi får litt fremgang på den motoriske biten nå, så er alt bare velstand. 
—
Emma har vært fotograf i dag, og tatt bilder av alle mulige ting og tang. Vi måtte pent finne oss i å posere, selv om Daniel glatt kunne vært liiiiitt renere i ansiktet… Trøyen hans ba han så pent om da vi var på butikken i dag, den har en kjempestor dinosaur foran, og Daniel digger den rått. Ikke akkurat den peneste trøyen jeg har sett, men det er vanskelig å si nei når han ser på meg med store blå øyne og spør så pent han kan med smurfestemmen sin «Kan jeg ikke få den da mamma? Vææær så sniiill…».
