I går var vi på 1årskontroll, om enn noe forsinket. Helsesøster har hatt noen uker fri, og ville ikke overlate oss til noen andre siden det er så mye «greier» med Nikolai. Fint for oss å slippe ta hele remsa på nytt til en som ikke kjenner oss, så vi ventet mer enn gjerne på at vår helsesøster skulle gjøre seg ferdig med ferien. Hun kjenner jo Nikolai godt, og husker hvordan ting er fra gang til gang. Vi startet selvfølgelig med veiing og måling, og de magiske tallene denne gangen ble som følger:
Vekt: 9210 g
Lengde: 74 cm
Han følger kurven sin helt fint, og holder seg pent på nederste percentil. Siden både høyde, vekt og HO ligger der så er det nok bare sånn han er. Ikke alle kan være flaggstenger, eller veie en halv sumobryter. Han spiser kjempebra, så det er nok bare det genetiske som avgjør at det er sånn han er, men siden han ligger nederst på kurven så vil de alikevel følge litt ekstra med. Og det er jo greit. 
Vi snakket litt om alle fysiotimene og mistanken om EDS, og om hvor bra han har utviklet seg bare den siste måneden. Helsesøster kunne se stor forskjell fra sist vi var der, og det er jo ikke så rart, for han da vi var der sist så kunne han ikke sitte engang. Det var i midten av august, så han var nesten 11 måneder da. Nå er han straks 13 måneder, og har greid trene seg opp til masse. Han kan sitte, sette seg opp, åle seg fremover, reise seg opp på knær, og noen gang helt opp i stående, stå på alle fire, og krabbe på alle fire. De siste dagene har den raske ålingen plutselig blitt byttet ut med sakte krabbing på alle fire også, jeg er helt himmelfallen over at han er sterk nok til å greie det nå! Ett par dager til nå, så tenker jeg han får opp tempo. Foreløpig er han litt Bambi på isen der han sakte flytter armer og ben bortover gulvet. I stående er han fremdeles veldig vinglete og svak, men alikevel ivrig på å prøve/øve. Det er det viktigste, for øvelse gjør mester. Når beina svikter så har han funnet seg en god teknikk til å ta seg for, så vi slipper heldigvis unna de verste fallene nå, og det er veldig greit. Det ble litt håpløst å måtte løpe for å «redde» han hele tiden, når han plutselig fant det for godt å karre seg opp på beina. Da visste vi at han når som helst ville falle sammen, så vi måtte ta han før det skjedde. Hvis han gjør det nå så vet vi at han greier komme seg trygt ned igjen, og at han kjenner sine begrensninger ift når det er på tide å sette seg ned igjen. Venter han noe lengre så svikter beina, og da går det galt. Nå lander han på stumpen, og den er jo heldigvis godt polstret. 
Skulle egentlig til legen samtidig, for å få henvisning til ortoped på sykehuset, men legen hadde blitt pappa natt til i går så han var naturlig nok ikke på jobb. Vi har fått ny time allerede på tirsdag, så håper jeg at det ikke tar alt for lang tid å få time til ortoped. Da vi skulle ha time til Daniel ift beinproblematikken hans, var det 1 års ventetid. Så lenge kan ikke vi vente.
Ellers var det duket for vaksine. En i hvert lår, noe Nikolai ikke var særlig fornøyd med. Synes nesten det var fælt å la helsesøster få stikke han, for han er jo vanligvis skeptikeren selv når det kommer til andre folk, og kryper helt under huden på meg hvis noen så mye som ser i hans retning. Sånn har han alltid vært, helt siden han var nyklekket. Men i går var han sååå trygg og tøff, og ville til og med ned på gulvet på venterommet, enda det var andre som satt der. Han lot til og med helsesøster få lov til å ta på han når han satt inne på gulvet hos henne, og det tillater han ellers aldri! Og så skulle hun i tillegg komme med de dumme sprøytene sine, når han var så trygg og fin. Huff, da hadde jeg vondt av han! Men vaksiner må man ha, og så fikk han masse mammakos og trøst etterpå. Han var helt utslitt, og sovnet på fanget mitt mens vi ventet de 15 minuttene før vi kunne dra, etter vaksina. Han våknet ikke engang da jeg kledde på han, snakk om å være helt pumpa! Heldigvis ingen feber utover kvelden, men han gråt sårt i natt, og jeg mistenker at lårene var ømme/gjorde vondt. Litt sutrete i dag også, vil helst bare sitte på fanget og kose.
Blid gutt venter på at helsesøster skal bli klar til å ta oss i mot.
Plutselig fant han ut at han skulle krabbe på alle fire, og siden har han gjort det. Rare ungen!
