Nikolai har virkelig vist seg fra sin verste side i natt, og terrorisert oss med rømningsforsøk og øredøvende hyling i alt for mange timer i strekk. Det feilet han ingen verdens ting, han var rett og slett bare dritsur. Ja, og ferdig med å sove. Klokka 01.00. Synd for han, for det var ikke vi. Derfor ble han sur. Og sånn gikk nå natta. 3 1/2 time med søvn, og alt for mange timer med trassende toåring etterpå ringte vekkerklokka. Tid for helsestasjonkontroll. Yay… Festens midtpunkt var overraskende nok i strålende humør. Ikke bare det, men han gikk frivillig med på både bleieskift og påkledning. Ikke akkurat dagligdags, dette er vanligvis alltid dagens aller første krangel. Jeg sier vi må vaske oss og få på rent tøy, og han blir lynforbanna. Men ikke i dag. Skal vi kle på oss, Nikolai? «Jaaaa, bippi!» («jippi». red. anm.). Emma måtte bli med oss på kontroll, for hun har ikke SFO på onsdager, og er ikke helt stødig på å komme seg avgårde til skolen i rett tid, hvis hun selv må passe tiden.
Startet med en runde på vekta. Nikolai var kjempeflink og fikk for aller første gang lov til å bruke den store vekta, som de store barna bruker. Den man står på, som måler høyde i samme slengen. Helt pent og stille sto han, og gliste fornøyd over skryt etterpå. Tenk at han har blitt så stor! Dagens lottotall er som følger:
Vekt: 11.3 kg
Høyde: 84 cm
Han følger sin egen kurve perfekt, og det er mye viktigere enn å følge gjennomsnittet. Noen gigababy har han aldri vært, det hadde vært rart om han plutselig ble det nå. 
Inne hos helsesøster fant han ark og fargeblyanter, så da var han sysselsatt så lenge timen varte. Han tegnet masse perfekte små rundinger på arket (like fine med begge hender, faktisk), og imponerte helsesøstra stort. Ikke bare det, men han tegnet prikker og streker inni rundingene også, det lignet faktisk på ansikter med øyne og strekmunn. Det er visst ikke vanlig at barn tegner former før de er rundt 3 år, men noe må jo han også være god på. Språket, derimot… Jaja, det blir vel folk av han en dag også. Synes språket kommer seg litt etter litt nå, selv om det går trått. Han har en del ord nå, selv om det fremdeles er 97% bambus. Forståelsen er heldigvis bra, så får vi bare vente i spenning til han finner ut at han har noe å fortelle oss.
Legekontrollen gikk greit, men nå er vi nok en gang henvist til kirurgisk avdeling. Vi var der på denne tiden i fjor for å ta UL av lysken. Ting har enda ikke ramlet på plass, og nå vil legen at de gjør noe for å hjelpe de ned. Hørte jeg ikke noe innen 2 uker så skulle jeg kontakte han sånn at han kunne purre på dem. Det var visst veldig viktig, sa han. Fikk nesten litt følelse av at det haster, men jeg trodde ikke de gjorde noe med sånt før ved skolealder? Mulig det var gamle retningslinjer…
Ellers fikk vi jo bekreftet at han er en fin-fin gutt som er rimelig i rute med det meste, og at vi ikke trenger bekymre oss for noe. Men det gjør vi jo ikke heller. Muligens bortsett fra nattesøvna. Det begynner ta på nå, altså. Han er over 2 år, og vi har enda tilgode å få en hel natt sammenhengende søvn. Han burde aller helst ha vært på eget rom, men det har vi desverre ikke til han. På rom med Daniel er jeg redd nettene blir enda verre. Så da får vi bare fortsette sånn som dette, da… I seng med terroristen. Jaja, sove kan man gjøre når man blir gammel. 